Blod og gøy

Den tidligere komikeren Kitano (Beat) Takeshi har regissert og spiller hovedrollen i denne versjonen av den kjente japanske historien om den blinde massøren Zatôichi, som er blitt et fyrverkeri av et eventyr. Den glir uanstrengt av gårde, fra det første avkuttede lemmet til den avsluttende dansescenen, hvor Takeshi har blandet matsuri-odori (japansk festivaldans) med Harlems stepdans-tradisjoner i et forrykende kjærlighetsbrev til japansk trommekultur og festivalglede. Takeshi viser seg å være spesielt dyktig til å bruke både lyd-effekter og Keiichi Suzukis musikk til å komplimentere og understreke handlingen, som når bøndenes hakker utgjør rytmen i musikken.

Zatôichi er i motsetning til eldre samuraifilmer en kjærlighetserklæring til den japanske

bonden. Her er det grønnsakshandleren i gata som er helten og samuraiene som er skurkene.

Handlingen kan ellers minne om KuroSawas Yôjimbo (og senere Leones For en neve dollar): snill utenforstående banker opp slemme skurker. Men her er så mye mer.

Som søskenparet som har lett etter sin families mordere i ti år, og har finansiert hevntokten ved å selge seg som prostituerte. Og naboens tilbakestående sønn, som så gjerne vil bli samurai og bruker all sin tid på å løpe skrikende rundt på tunet i undertøy, med flagg på ryggen og spyd i hånd. Og ikke minst den snille ronin\'en som selger sine tjenester som livvakt til skurkene for å redde sin dødssyke kone.

Hvis du vil ha en intelligent pastisj over japansk samuraifilmtradisjon, og to svært underholdende og blodige timer, vil jeg sterkt anbefale å gå og se Takeshi vifte med stokken sin.