I 1994 gav Erlend Loe ut en bok som het Maria og José. Boken, som var rikt illustrert av Kim Hiorthøy, handlet om José som bodde inne i kroppen til Maria. José elsket Maria over alt på jord, han beskyttet henne mot sykdommer, og visket henne tilsøvns om nettene.

I 2004 gir Nina Strand ut en bok som heter Gutta på gølvet. Boka, illustrert av Karine Haaland, handler om en gjeng mannfolk som arbeider inne i kroppen til Frøkna. De prøver så godt de kan å beskytte Frøkna mot alskens flauheter, og spesielt mot alle mennene Frøkna har en lei tendens til å rote seg bort i.

Likheten i bøkene er slående. Allikevel er Loes bok så mye mer givende lesning. For der Loe briljerer, og skriver en søt liten bok om det å savne og elske noen, skriver Nina Strand om kvinners naivitet og deres problemer. Hun skriver ikke om et nytt tema, og fremstiller kvinner på en måte som så mange andre har gjort før henne. Spørsmålet er om kvinner i dag søker flere bøker á la Bridget Jones. Bøker som forteller om disse litt dum–naive, ultrakåte jentene, som glemmer ord under presentasjoner, og faller på trynet foran drømmemannen. Jeg tror ikke det, men så er ikke jeg hunkjønn heller.

Gutta på gølvet fungerer best som gave til en venninne man ikke har så godt forhold til. Det tar cirka tjue minutter å lese den, og det er vel så bra, for mer tid er den dessverre ikke verdt.