Dere har hørt det er sagt: i denne filmen er jødene ordentlig slemme. Og sannelig, jeg sier dere, det stemmer. Men at en kristenfundamentalist (Gibson) viderefører den ideologiske linjen fra manus, burde jo ikke komme som noen overraskelse på noen.

Det sitter langt inne å innrømme at Mel Gibson, det reaksjonære fjolset, har laget en god film. Men det har han. Dramaturgien i Gibsonevangeliet stiller originalene i et dårlig lys. Flashbacks viser Jesus i tidligere perioder av livet, der han var breial snekker, sindig rettferdsaktivist og et retorisk råskinn, og gjenskaper presist den kjente historien. Skuespillerne klarer å formidle mildt sagt vanskelige replikker av typen «se, mor, jeg gjør alle ting nye» slik at man fullt ut føler den voldsomme betydningen som ligger i dem. Det er godt håndverk.

Gibson forteller evangeliet som om han satt i rorbua, og smører på der han ser sitt snitt til det. Han lar originalens «lot Jesus piske» bli «lot ham piske så blodet flommet og kjøttbitene flagret». Gibsonevangeliet blir slik et vellykket populærkulturelt uttrykk for en religion som har valgt et torturinstrument som sitt fremste symbol.

Man kan rynke på nesen og si at denne mannen aldri kunne ha reist seg igjen etter piske–seansen, langt mindre stavret seg helt opp til Golgata – og det er selvfølgelig helt sant. Realisme og religion har aldri sittet på samme benk, men Gibson prøver likevel å kompensere ved å la Jesus falle til bakken. Veldig ofte faller han, kanskje så mange som fem ganger, og – naturligvis – alltid i langsom film. Gjesp.

Er du av dem som digger at andre lider for din skyld, så er The passion of the Christ en solid brukerdose som vil gi deg himmelsk rus i ukesvis. Synes du derimot at konseptet er litt ullent i utgangspunktet, vil du få dine verste fordommer bekreftet. Gibson har i alle fall levert varene, og er selv skyldfri slik innehaveren av en opiumsbule er det.