Det gjør vondt å lese denne boka, fordi den er så utrolig godt skrevet [eae2]om et vondt tema. Hovedpersonen er 45–åringen Else, som vi møter etter at hun har blitt innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun havner der etter å ha fått beskjed om at hennes eneste barn er død av en overdose. Vi følger Else i hennes forsøk på å få grep om sitt eget ensomme liv, samtidig som vi får såre tilbakeblikk, blant annet til barndommen i Trondheim og småbarnsmortilværelsen på Kringsjå studentby. Og jeg tror på Else. Jeg forstår henne, føler med henne, ler med henne. Bruken av presens gir en ytterligere nærhet og umiddelbarhet til de små og store hendelsene som hele veien veksler mellom virkelighet og fantasi. Slik jeg forestiller meg psykisk syke må ha det.

Forfatter Marita Fossum, som selv er sykepleier i rusmiddelomsorgen, skildrer sorgen, motløsheten og desperasjonen med et mildt og naturlig språk som gjør denne boken til en myk leseropplevelse, selv om den handler om bunnløst triste ting.[eae3] Forfatteren viser gjennom boken en kunnskap og innsikt i det hun skriver om som gjør at scenene som utspiller seg blir tydelige, sterke og troverdige. I en brutal retrospektiv scene ser vi for eksempel den narkomane sønnens totale mangel på empati overfor moren og hennes snikende sjelelige apati. Alle som har opplevd å miste noen nære vil kjenne seg igjen.

Det er føles godt å gråte over en så god bok.