Hvis bare Misery is a butterfly hadde vært en ep med (for eksempel) de tre låtene «Elephant Woman», «Melody» og «Misery is a butterfly», og ikke 45 minutter lang!

Da ville du ha lest at Blonde Redheads melankolske og behagelige popmusikk (som har noe til felles med både Goldfrapp, Mercury Rev og Cocteau Twins) har en bemerkelsesverdig kraftig terapeutisk og avspennende virkning. Og ikke at den på grunn av en flat, udynamisk produksjon burde være reseptbelagt for å unngå at lytteren blir sløvet av overdreven bruk.

Du ville ha lest at stemmen til den ene vokalisten Kazu Makino (kvinne) var søt og ikke klissete. At stemmen til den andre, Amedeo Pace (mann), var sjarmerende og ikke enerverende eksentrisk. Strykerne ville ha gjort lydbildet på den sjette plata til dette New York–baserte bandet luftig og ikke oppblåst.

Og du ville ha lest at Misery is a butterfly et praktfullt pop–musikalsk maleri, ikke at det er synd at vi må se på malingen mens den tørker.