Frail heter den, og frail er den, plate nummer tre fra det norske vidunderbarnet Maria Solheim. Det er nesten overflødig at hele coveret er duset ned i matte toner og bløtt lys, for både stemmen og musikken til Maria er liksom overpudret med sånn lunt, tørt sollys som får deg til å ønske at du kunne være en nipsfigur og bare ligge i den varme vinduskarmen hele dagen. Eller enda bedre, får deg til å føle at du faktisk er det.

Titttelsporet «Frail» er den sterkeste sangen på plata. Ellers flyter mye av innholdet sammen på en drømme– og bølgeaktig måte, som likevel gir en følelse av helhet. Frail er ikke overveldende akkurat, det ligger vel i ordet, men for all del, det eksisterer nok av ting som er overveldende, og som absolutt ikke burde vært det. Produsent Emil Nikolaisen fra Silver tilfører også noe som kan minne om et tempo til en del av sangene. Jeg kan bare ikke bestemme meg for om albumet bør lyttes til i halvsøvne eller intenst med høretelefoner.

Maria møblerer sitt eget musikalske rom, og vet hvor skapet skal stå, heter det i presseskrivet som følger med utgivelsen. Jeg tipper på at rommet det skrives om, er en liten hybel man kan krype inn og gjemme seg i når verden blir stor og skummel for sarte sjeler. Og skapet står fint, men hun kunne kanskje trengt en lenestol også, for at musikken virkelig skulle satt seg.