Hilde Louise Asbjørnsen har laget en jazzstandardplate som egentlig ikke består av standardlåter, og en standard plate som likevel har et lysskimt av originalitet. På tross av at dette høres umiskjennelig kjent ut, kjent som med form– og tone– og tekstspråket fra jazzens evergreens, er det altså Hilde Louises egne komposisjoner og tekster. Slik har hun valgt seg formidable størrelser å måles opp mot. Likevel kommer hun ut av det med et eget uttrykk.

Hilde Louises formidling av søte ord og bilder inneholder akkurat nok tenner til at hun klarer å bite deg i øreflippen midt i idyllen. Musikken inneholder også elementer av cabaret og latino, levert med et retropreg og en mystikk som skiller henne fra standardleverandører som for eksempel Silje Nergård.

Men selv om den unge platedebutanten viser tenner, blir helhetsinntrykket noe flatt. NRK–pianist Per Husby og kompani leverer presist, coolt og vakkert, men har lite nytt å melde. Hennes hint av attitude og de små sjangerkrumspringene er ikke nok til at det blir spennende eller engasjerende. Det teatralske i stemmen hennes er noe statisk og trettende, og sperrer for slik at følelsen blir hengende i øreflippen og ikke smyger seg inn i sinnet ditt.