Bøyen Beng er ikke dagens unge. De er en dinosaur fra 80–tallet, og har overlevd i en isolert biotop midt i Oslo, vernet fra markedsliberaliseringen som har hjernevasket oss andre. Med ujevne mellomrom dukker de opp og prøver å spre sitt anarkistiske budskap til det platekjøpende publikum.

Bøyen Beng er blod og Blitz, lyden av engasjement. Si hva du vil om tekster, musikk, produksjon og prestasjon, men kredden deres er det vanskelig å si noe på. Dette er musikk med meninger. Kanskje umoderne, men det er litt tøft, også.

Men det er interessant å merke seg at Bøyen Beng, som politisk vel kan antas å være utopistiske anarkososialister, i praksis lar en pseudonietzscheansk voldsanarkisme råde i produksjonen. Sterke og høylydte bass og gitar får uhindret overdøve de mer lavmælte aktørene fele og vokal, og en slik underminering av egne politiske prinsipper burde man helst unngå. Ikke høres det spesielt bra ut heller.

Derfor er det vanskelig å skulle anmelde Bombe. For plata er ikke så kanonkul som den burde være. Her og der skinner det gjennom at Bøyen Beng sparker fra seg live, men det er ikke akkurat som revolusjonen har kommet til høyttaleren din. Og revolusjonen kommer i hvert fall ikke UT av høyttaleren og ramponerer hybelen, før den går videre til naboene.

Det er kanskje som det skal. Revolusjonen skal ikke kunne kjøpes. Du skal ikke kunne høre den på CD eller se den på TV. Du må ut i gatene. Så gå heller og demonstrer for Hausmania, og håp at du får muligheten til å se Bøyen Beng live.