Beautiful Country er en innvandrer–historie av den beskrivende sorten. Vi blir vist en verden som er en selvfølge for millioner, og som er helt utenkelig for oss. Filmen er fargerik i sitt portrett av gamblende båtflyktninger, den er tårevåt under Binhs (Damien Nguyen) avskjed med sin døde lillebror, den er litt stillestående et sted på midten, men det gjør ingenting. Det er bare greit med en liten pause midt i alle inntrykkene.

Det er vondt å se Binhs avvisning som «mindre enn støv» i det landet han er født, og vi håper så inderlig at han skal få det til et annet sted, i et land han ikke kjenner i det hele tatt.

Kjærlighetshistorien mellom Ling og Binh virker aldri helt troverdig. Kjemien er desto bedre mellom Damien Nguyen og Tim Roths skurk av en skipskaptein. Og selv om Ngyuen er høyst troverdig som Vietnams versjon av tyskerunge, både i utseende og skuespilleri, sliter han litt med å late som om engelsken hans er no so guud, spesielt etter at historien flytter seg til New York og deretter tjukkeste Texas.

Beautiful Country ble etter Berlin hyllet som det beste norske siden oppskåret brød. Og god er den. Veldig god, faktisk. Molands film er en vakkert fortalt, lang historie om å ikke høre til, og ikke høre til, og så endelig høre til.