Det finnes gode plater og dårlige plater. Og så har du de platene som bare burde forbigås i stillhet. Stereotypes er av sistnevnte type. Det er en blanding av 70–, 80– og 90–tallselektronika som vingler i alle retninger. Dette er dataspillmusikk som irriterer langt mer enn det gleder, og det burde nok forblitt på gutterommet. Referansene til storheter som Kraftwerk er åpenbare, men der Kraftwerk er stilrene og elegante, er The Machines slumsete og ganske uspennende. At Bo Valentin og Halvard Haldorsen, som utgjør The Machines, har med seg ellers flotte Sossen Krogh til å stønnende lese inn dikt av Apollinaire og Baudelaire på fransk på to av låtene, bidrar dessverre heller ikke til å gjøre plata mer interessant.

Det er ikke så ofte coveret trekkes frem i plateanmeldelser, men når det er så grellt som her, må det nevnes. Å illustrere omslaget med jack–kabler inn i hodet på musikerne er et oppbrukt triks, sist gjort av Bob Hund. Uoriginalt og kjedelig utført.

Jeg skulle ønske det var noe positivt å si om «Stereotypes», men det er neimen ikke lett. Jo forresten, du kan danse robot–dans til den. Men det er også alt.

Livet er for kort til å bruke det på dårlig musikk. Derfor: Prøv å glemme at du har lest om The Machines, og for all del: glem denne plata.