Mens andre indieband er opptatt med NM i autentisitet (hvor det stereotype imaget absolutt ikke ment å være ironisk og det sure lydbildet reflekterer en søt holdning til livet), spiller Professor Pez opp til absurd popfest. Og for en fest. Fra den urovekkende «Airport Hurray» til brillefine «The Summer went away» 19 låter og 43 minutter senere, slipper ikke den gode følelsen taket en eneste gang. Stikkordet er selvbevissthet.

Det er først når man evner å se seg selv utenfra at ens indre kvaliteter kan kommuniseres. Og Professor Pez klarer nettopp dette ved å fremstå som fullt ut bevisst virkemidlene i sjangeren de plasserer seg innenfor. Det er i første rekke tekstene som gjør Let us follow the evil balloon til en genistrek. De morbide historiene ville fått godeste Danil Kharms til å heve øyenbrynene. Som for eksempel den gang man sendte alle mongoloide ut i verdensrommet (og teksten går trist og alvorlig: «no more Special–Olympics»), før de 17 år senere kommer tilbake og slakter alle med kniver.

Historiene fortelles med melodiske innertiere og ikles indiepop–komp av ypperste klasse. Form krasjer i innhold, og den påfølgende eksplosjonen blåser vekk alt som er feil med indiepopen. Den ektefølte orgelsoloen på «Mongoloids» blir, på grunn av sin absurde setting, soloen som forhåpentligvis tar knekken på alle forknytte og melodramatiske soli.

Let us follow the evil balloon er et skudd for baugen for «følelse», «autentisitet» og de andre lumske begrepene som indie–anere legitimerer sin eksistens med. Skuddet er så velplassert at plata burde bli obligatorisk pensum for alle som går med planer om å belemre verden med sine «det er ikke perfekt, men det er ekte»–opptak. Professor Pez for president!