Muligens er det kun et synsbedrag, men attenårige Maria Mena føles mer relevant i 2004 enn det femtenåringen gjorde i 2001. De selvskrevne låtene er fortsatt preget av enkle melodilinjer og den nærmest beskjedne stemmen, men samtidig låter det friskere og tøffere.

Maria har åpnet nye musikalske dører og funnet en vellykket, dog ikke spesielt original, stil nærmere Alanis Morrisette og lenger unna Lene Marlin. Vokalen er like ofte off– som on–beat og kommer i mål litt på overtid – heseblesende og sjarmerende. Førstesingelen You\'re the only one holder så absolutt mål, og sikrer Maria et klart forsprang på de øvrige som stiller i kategorien ung og flerkulturell denne våren.

Likevel er det de mer jazzaktige låtene à la Nathalie Nordnes – Come over me og Lose control – som fungerer best. Tekstene er så ærlige, og samtidig tidvis så banale at reaksjonen veksler mellom fascinasjon og flauhet. Noen ganger må man smile av hennes unge uerfarenhet, andre ganger blir man dypt imponert av hennes selvinnsikt og livsvisdom. Nettopp. Ærlig og banalt.

Det er ingen grunn til at Mellow ikke skal vinne det samme publikumet som ga Maria Mena platina for Another Phase.