Velbalansert matprat

Er vi det vi spiser, eller spiser vi det vi er? Sosialantropolog Runar Døving har undersøkt teorien om mat som identitetsskaper og som moralsk måleredskap. Hvorfor er det så ille spise kjøttkaker i Syden, men ikke hjemme? Hvorfor finnes det ingen situasjoner hvor det er riktig å drikke lettøl?

Stedet er en pseudonymisert Østfoldbygd omtalt som Torsvik. Her har Døving slitt både stue- og kjøkkenbordene i bygda, spist pølser på 17. mai og pratet med folk om matvanene deres.

En av Døvings prosjekter er å vise hvordan den liberale gourmetdiskursen dominerer offentligheten, selv om «folk flest» slett ikke lever av balsamico og ruccola. Tvert imot, sier han, har det skjedd små endringer i matvaresystemet. Ifølge forfatteren er den gjeldende moralske indignasjonen over forfallet blant folks matvaner snarere med på å befeste den eksisterende ordenen. Folk spiser fortsatt middag med poteter. Pizza og taco har ikke blitt nasjonalretter, men er med på å styrke skillet mellom hverdag og helg.

Det er alltid morsomt å lese om mat, og Døving klarer å kombinere litterær underholdningsverdi og faglig relevante observasjoner. Selv om boken drar tunge veksler på blant andre Durkheim og Bourdieu, er det likevel både mulig og interessant å lese Døvings bok uten å ha vært innom verken SV- eller HF-fakultetet. Teoritungt blir det først i avslutningskapittelet, der Døving innsiktsfullt diskuterer observasjonens plass i samfunnsvitenskapen og forsvarer hensikten med å bruke mat som analyseobjekt for sosiale fenomener som familiestruktur og geografisk tilhørighet. Gjennom grundige metodiske betraktninger rundt sitt eget prosjekt, redder han det samtidig fra å bli oppfattet som for lettvint.