Da fuglene sluttet å synge er en opplysende, men deprimerende bok. Den er basert på Raja Shehadehs dagboknotater under okkupasjonen av hans hjemby Ramallah i mars og april 2002. Shehadeh skifter naturlig nok mellom å være sentimental, oppgitt og håpefull, men mest av alt er han sinna. Han er sinna på Sharon og på Arafat, på Oslo–avtalen, selvmordsbombere, nybyggere, blødende hjerter i Israel, frihetskjempere i Ramallah og andre deler av Palestina, og på israelske soldater.

Det er dette gjennomsyrende sinnet som både gjør boken verdt og lese; den gir et meget menneskelig ansikt til ofrene for okkupasjonen, og som i lengden faktisk gjør den litt kjedelig. Shehadeh gjentar seg selv i det uendelige om hvilke nye forbrytelser de israelske soldatene har begått akkurat denne dagen, og det er nærliggende å tenke at en strammere redigering ville ha fått forfatteren til å fremstå som en mer sympatisk person.

Men dette er selvfølgelig både styrken, og den største svakheten, ved dagboken som form. Den utleverer et menneske fullstendig, og viser både deres mest sympatiske og mest usympatiske sider. Det er mulig vi som lesere ikke er enig når Shehadeh skjeller ut gamle israelske damer som demonstrerer mot okkupasjonen for at de ikke gjør nok for det palestinske folk ved å bare gå der med plakatene sine, men for all del: vi forstår at han er sint.

Da fuglene sluttet å synge er rett og slett skrevet av et menneske, men av et menneske i en nesten umulig situasjon.