Som dom andra

Span er det siste av en tilsynelatende endeløs strøm av unge rockeband som skal gi rocken en vitamininnsprøytning den visstnok sårt trenger. Spans metode er å høres ut som Foo Fighters. Objektive sjeler vil kanskje la seg imponere voldsomt over at et ungt, norsk, band klarer å høres ut som disse værbitte veteranene, men personlig har jeg aldri likt Foo Fighters noe særlig. Da hører jeg heller på Span.

For det er egentlig ikke så gæernt, dette her. Hvis man ser bort ifra makkverket «Missing in stereo» (Robbie Williams som tørrkliner med Creed, den dritteste låta jeg har hørt i år) så har våre menn sammen med produsent Gil Norton (Foo Fighters) snekret sammen et forbløffende jevnt, om noe middelmådig, verk. Luftgitarfaktor over hele linja, koring og plenty av det, samt de obligatoriske små innsatsene for å få låtene til å høres forskjellige ut, er alle på plass.

Span klemmer likeså godt til med litt tekstmessig attitude i samme slengen, og selv om det er på høy tid at norske stadiumrock-publika får høre tekstlinjer som «Stay the way you are/and you\'ll never mean a thing», så er ikke alltid dette grepet vellykket. Ta singelen «Don\'t think the way they do», for eksempel, hvor de nye rockerne går til angrep på den nye rocken. Resultatet er at teksten blir som en engelsk versjon av «Dom andra», bare uten Kents imponerende selvinnsikt.

Uansett høres Span til syvende og sist ut som en brent samleskive av Foo Fighters, sammensatt av en fan som synes balladene er litt kjipe, men digger Rocken med stor R. Hvilket er like greit, siden Span på akkurat dette området går Grohl & co en høy gang.