Soul uten fiiil

Noora har blitt voksen og har kvittet seg med etternavnet sitt. Hun synger som sist veldig bra. Stemmen hennes har en smoky kvalitet som er veldig behagelig og som terapi for sjæla, men dette er et steg videre i konkurransen og her forventer vi mer. Dette har ikke oompf eller gruuv eller fiiil. Timingen hennes er akkurat litt off. Hun får meg ikke til å danse, og jeg danser alltid til R&B.; Jag vill ha mera.

Noora har fått komme til Oslo, men jeg er slett ikke sikker på at

All I Am er nok til å bringe henne videre i konkurransen.

All I am er godt overprodusert i utlandet, men de selvskrevne sangene til Noora fortjener bedre enn som så. Det skal baller til for å synge soul når man er oppvokst i drabantbyhelvete på Holmlia, og det skal baller til for å komme med et album 5 år etter debuten, og da er det skuffende at All I Am høres ut som alle de andre små R&B;-damene på markedet, bare enda flatere og kjedeligere.

Spesielt er begynnelsen på plata like steril som det generiske R&B;-dame-coveret, og det blir ikke noe følelser på gang før den bitre «Who\'s Hurting Who», og da er vi allerede halvveis i mål. Det er også bare den nest siste «Sugar» som gir dansefot, og hvis jeg ikke kan føle og ikke kan få danse, er det for denne anmelderen ikke vits å høre på R&B; i det hele tatt.