FOTO: Lise Falch
FOTO: Lise Falck

Berthold Brecht og Kurt Weils stykke fra 1928 har nærmest blitt for studentteaterpensum å regne. Under urfremføringen snakket man begeistret om dets nyskapende blanding av høy– og lavkultur. Uheldigvis er det sistnevnte man lettest får øye på i denne ujevne forestillingen om tiggerkongen Peachum, hans datter Polly og hennes gangsterbeiler Mackie.

Det finnes absolutt talent blant Fuglane. Astrid B. Mageli og Georg B. Ellingsen gjør en kjempejobb som henholdsvis Polly og Mack. Begge er sterke både sang– og skuespillermessig, og har en tilstedeværelse flere av de andre mangler. De to trekker størstedelen av lasset, og scenene dem imellom preges av timingen og den stramme regien som har unnsluppet mye av den øvrige forestillingen.

Det finnes riktignok lyspunkter, også i resten av ensemblet. Spesielt vellykket er gruppen med urkomiske tiggere. På verste skoleteatevis omringes de dessverre av altfor mange overkarikerte bikarakterer det nesten gjør vondt å holde ut med i to timer.

Heldigvis har Fuglane vært smarte nok til å ikke slenge seg på Nationaltheatrets gørrforutsigbare trend med å småkrydre samtlige klassikere med liksomfrekke referanser til dagens mediebilde. I stedet flytter regissør Schøning hele settingen til Oslo anno 2004. Det funker bra. Med så mange snertne elementer i teksten, er det imidlertid viktig at denne tas på alvor, og ikke kamufleres bak masete babling og halvinspirert korsang.

Jeg skulle likevel ønske de torde være frekkere og mer politiske. Det er mer farse enn svart humor i årets tolvskillinger.