Dette er ikke mye tøft. Men sånn har det vel også alltid vært med Stereolab.

Deres nye album Margerine Eclipse er i likhet med alle de snille albumene som kom etter Dots and loops fra 1997 omtrent like macho som ørevarmere i rosa angora. Laetita Sadiers sødmefylte fransk/engelske damevokal må vel sies å være Stereolabs varemerke og er smurt på i mange tykke lag. Lange, atmosfæriske, vakre harmonier tar deg med til et annet sted der død, krig og annet rask ikke er så forbannet viktig og alle bare vil være venner. Fint det. Men ikke særlig spennende, kanskje?

Feil. Under sukkerspinnsfasaden står det en grunnmur av bunnsolid lydarbeide, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Med et par hodetelefoner og litt wattstyrke kan du høre en detaljrikdom som ofte måler seg opp mot det Squarepusher og Aphex Twin klarer å knote seg til på gutterommet, men med et grunnleggende mer snilt og organisk uttrykk. På samme måte som sistnevnte klarer Stereolab alltid å vri harmonier og rytmebilder unna om det begynner å bli forutsigbart.

Denne søte uforutsigbarheten er et kjærkomment motstykke til den allstedsnærværende rocken. Som Hertis uttalte seg om sitt eget band, Turboneger, på fjorårets Øyafestival: «Dette er begynnelsen på nedturen – en nedtur som skal vare i 100 år». Det er lenge til, men hvorfor borde et synkende skip?