Den trehodede poeten Mathias Vauldal debuterer med diktsamlingen Kall det hukommelse. Personlig synes jeg det er litt skuffende at de tre forfatterne har avslørt at det dreier seg om et samarbeidsprosjekt, men likevel er det nettopp avsløringen som gjør denne boken ekstra interessant. Et samarbeid av denne sorten gjøres ikke mindre krevende av at det nettopp er hukommelsen, som vanligvis oppfattes som svært privat og utilgjengelig, som er det tematiske utgangspunktet for samlingen. Å samarbeide om erindringsbilder er et spennende prosjekt, og ikke minst når det fungerer så godt som det ofte gjør her.

De ofte overraskende assosiative bildene gir assosiasjoner til surrealismens automatskrift, selv om diktene i denne samlingen oppleves som åpnere og lettere å følge. Kanskje er det nettopp billedmangfoldet som klarest viser at det dreier seg om et samarbeidsprosjekt.

Nå vet jeg lite om hvordan tekstarbeidet har foregått i praksis – om de tre har samarbeidet om hver enkelt tekst, eller om de står som hovedansvarlige for et antall tekster hver – men jeg opplever at det til tider er store forskjeller i uttrykket. Enkelte dikt er lange, med komplekse billedsammensetninger og en litt tungtrådd rytme, mens andre er kortere, enklere og langt mer flytende øyeblikksskildringer. De sistnevnte er i mine øyne de mest vellykkede, en del av de lengre tekstene oppleves som litt for skoleflinke. Men uansett hindrer ikke dette at Kall det hukommelse har blitt en god diktsamling.