Forfatteren Marilyn French sa engang at ensomheten ikke er en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler. Sofia Coppola vil nok være enig i dette. I Lost in translation skildrer hun nettopp den typen ensomhet som oppstår i selskap med andre. Og hun gjør det på en enkel, men likevel dyptgående og vakker måte.

Bill Murray, i sin beste rolle noensinne, er virkelig karakteren Bob Harris, en middelaldrende skuespiller med et skrantende ekteskap. Harris er i Tokyo for å spille inn reklamefilm for whisky og «lost» i en verden han ikke forstår: Språket, de sosiale kodene og den japanske kulturen fungerer som rektangulære biter i et ovalt puslespill. På samme hotell bor Charlotte (Scarlette Johansson), en nyutdannet filosofistudent som er i Tokyo med sin alltid arbeidende fotograf–ektemann. Charlotte føler seg minst like mistilpass som Bob, og bruker mesteparten av tiden på å få den til å gå. Selvsagt møtes Bob og Charlotte, muskelknuten løsner, og noe halvmagisk oppstår.

Lost in translation er en film med få dialoger, glitrende skuespill, storbylarm på lydsporet og mennesker på søken etter forståelse – og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Coppolas klisjéfrie fortellerstil har blitt nominert til Oscar.