Tekstene er en viktig del av Bobby Conns musikk. Han er en av ikke så mange uttalte politiske trubadurer i USA i dag. Og han er politisk på «riktig» side. Det er veldig lett å lene seg tilbake og føle seg overlegen til The Homeland. Conns samfunnskritiske tekster stemmer helt overens med våre fordommer om dumme amerikanere med carpet on the floor and a gun by every door. Sånn sett er han nok langt mer overflødig i den norske samfunnsdebatten enn i sitt hjemland, men det føles likevel godt å ha rett med Bobby Conn. Hvis man nå bare ikke ble lei av musikken halvveis ute i plata...

The Homeland er en samleplate. Ikke fordi Bobby Conn har samlet sanger fra sin ikke fullt så lange karriere på ett album, men fordi han har samlet biter av andres musikk i hver sang. Hver sang har en litt annen vri, bl.a. på temaene The Stranglers, tidlig Frank Zappa og funk. Vel og bra. Men Conn har hevdet at hvis man kjøper ti album av ham (når han får laget ti album), skal man ikke trenge å kjøpe musikk noensinne igjen. Dette stemmer ikke. Hvor enn forskjellig sangene er i utgangspunktet, så er de produsert helt likt. Conn kan godt ha rappet riffene og feelingen i «We come in peace» fra en helt annen musikkstil enn «Cashing Objections», men de er begge umiskjennelig Bobby Conn.
Man skulle vel tro at det var en god ting at en artist hørtes ut som seg selv, men det blir noe konstruert over plata når en artist stjeler som en ravn fra såpass forskjellige musikkstiler som Conn gjør, og alt likevel høres helt likt ut. The Homeland fenger i begynnelsen, men før man kommer til den siste låta er den bare blitt monoton bakgrunnsstøy.