Hvis man havner på ei øde øy med ei jente man ikke liker, vil man til slutt likevel ende opp med å forplante seg med henne? Med denne problemstillingen for øye har jeg de siste ukene lyttet så mye som mulig til Palace of Pleasures (POP) nye plate The World Next Door. For jeg likte i utgangspunktet ikke POP noe særlig. Konsertene deres har vært plagsomt monotone og på plate har deres versjon av dub og elektronika vært litt for stillestående for min smak. Men så kommer altså denne plata og snur opp ned på hele den holdningen.

Trioen har på forunderlig vis klart å bevare sin egenart og samtidig utviklet seg i mer melodiøs og dynamisk retning. POP tar gjerne en helt enkel melodisnutt og bygger den ut til noe mye større og mer spennende, med innslag fra et utall sjangere og med svært interessant instrumentering. «Ville Hester» har blitt en favoritt med sine meksikanske trompeter og jazza soli.

The World Next Door er dansemusikk det går an å lytte til og lyttemusikk man kan danse til.