Årelating, nyrestener, og kroppsvæsker er sentrale ingredienser i Kjersti Bales siste bok, Tekstens Temperering. Ikke som pirrende detaljer i en legeroman, men som kontekstualiserende diskursbriller. Kjersti Bale har nemlig med filosofen Michel Foucaults historiesyn som innfallsvinkel foretatt en kontekstualiserende og aktualiserende analyse av den franske renessansetenkeren Michel de Montaignes berømte verk Essais og Journal de Voyage.

Sentralt i Bales lesning av Montaigne står både renessanselegenes vektlegging av erfaring og personlig dømmekraft og de medisinske tekstenes subjektive karakter. I kroppsvæskelærens perspektiv problematiserer hun Montaignes fremstilling av menneskenaturens streben mot det tempererte – det harmoniske. Mennesket befinner seg i en mellomsone mellom sannhet og løgn, og beveger seg i en etisk diskurs der toleranse og ydmykhet står sentralt. Akkurat den siden av saken kunne Bale gjerne skrevet mer om.

Språket kunne vært noe ledigere. Det kan virke som om Bale av og til er mer opptatt av å få sine egne argumenters innbyrdes logikk til å fungere, enn av å kommunisere. Setninger som «For gjennom måten han konfigurerer eksempler og kommentarer og eksempler innbyrdes på, reiser han tause spørsmål som virker igangsettende på leserens vurdering av analogiens berettigelse og dermed Montaignes bruk av den»(sic) blir litt karikerte.

Like fullt leverer Bale et solid stykke tolkning, med grundige analyser og referanser. Spesielt fordi hun hele veien problematiserer sine egne tolkninger gjennom henvisninger til andre litteraturforskeres forståelse av tekstene. Bales metode inspirerer leseren til selv å lese Essais – og til å lese dem i nye perspektiver.