De gamle er eldst

Platon vender tilbake i vår tid, ikke bare med det samme lakenet som for 2300

år siden, men også de samme spørsmålene.

Vukovic har klippet i gamle Platon-tekster, og satt den gamle grekeren i dialog

med en selvgod, saksofonspillende president, en arrogant fransk intellektuell

og andre samtidsfigurer. Den sure sofisten Thrasymachos\' ord blir «som nye» i

den veslevoksne middelklassepønkeren Marias munn. Dette er, som boken ikke

nøler med å fortelle oss, ment å vise at spørsmålene Platon tok opp fremdeles

er dagsaktuelle.

Og det er de virkelig! Men det er noe ved bokens formanende tone Vukovic rett

og slett ikke mestrer like godt som sin hovedperson. På sitt beste er dialogene

til den «tilbakevendte» Platon uforløste, på sitt verste emment moraliserende.

Kanskje boken hadde blitt bedre hvis Platon tok seg litt mer tid til dem han

snakket med, istedenfor stadig å teleportere av gårde til neste samtalepartner.

En fiks grunnidé er dessverre ikke nok til å bære denne boken. En fengende

fortelling, troverdige karakterer og (utrolig nok) god dialog glimrer med sitt

fravær. Det som står igjen er en Sofies Verden-aktig teskjepedagogikk

forfatteren bruker til å peke på fenomener han opplever som problematiske i vår

samtid, sikkert med rette, samt mer personlig pregede utfall mot

(unnskyld, «problematisering av») blant annet Clinton, NATO og muslimsk

innvandring.

Platon er like aktuell i dag som for 2000 år siden. Les heller ham.