Den fremadstormende journalisten Stephen Glass (Hayden Christensen) vil grave frem de beste nyhetene. Om de er sanne eller ikke, er ikke så viktig for ham.

Shattered Glass er en litt A4–aktig, men dog sann historie om en bedragers «rise and fall»; handlingen tar deg ikke med storm, og forårsaker heller ikke sterke følelsesutbrudd, utenom en irritasjon som sakte sniker seg innpå deg.

For man blir nemlig sittende i kinosalen med nedovermunn og korslagte armer og skule mot lerretets hovedperson mot slutten av filmen. I begynnelsen likte jeg virkelig Stephen, en sjarmerende gutt som utsettes for en overdose forventningspress. Men vips, så tipper all sympatien over i pur irritasjon. Jeg mener, for en drittunge han egentlig er. Christensen greier elegant å transformere rollefiguren sin så han blir både desperat, grinete og helt patetisk utover i handlingen. Endringen fra identifikasjon til irritasjon fungerer veldig bra.

Shattered Glass seiler stødig gjennom dette altså ikke så stormfulle, men absolutt underholdende handlingshavet. Selv om filmen har noe problemer med fortøyingen, blir den liggende i bakhodet en stund etter rulleteksten. Og moralen er: Ikke lyv deg til en journalistisk karriere, for da kan du bli verdensberømt og skrive bok om det etterpå, som Herr Glass gjorde etter at han fikk sparken.