Fornuftens trimuf

You don\'t have to think, all you have to do is feel synger John Erik Kaada. Det er det reneste sprøyt. Magefølelsen påstår nemlig at flere av melodiene på Kaadas andre soloalbum er retningsløse og at mange låter lider av sidrumpa rytmikk. Fornuften tilsier derimot at MECD er en uvanlig lekker plate. Argumentene er mange: et delikat og særpreget lydbilde satt sammen av akkurat de riktige instrumentene (dessuten låter alle instrumentene isolert sett veldig riktig) og samklangen mellom Kaadas og Jane Helen Johansens stemmer er blant dem.

Stilmessig spriker plata i mange retninger, en forsøksvis beskrivelse kan være: Tom Waits møter Beatles på et kabaret-diskotek hvor DJ-en fordrives av østeuropeiske folkemusikere. En annen måte å si det på er å si at MECD begynner der hvor den forrige plata Thank you for giving me your valuable time sluttet, og fortsetter i sirkusretning.

Man må tenke på at dette er bra musikk for egentlig å få noe utbytte, og Kaada tar dermed feil når han hevder at å tenke er overflødig. Men så lyder da også refrenget på låta «All-rightr» I am almost always right.