Etter et begredelig julehefte kliner idealistforlaget Jippi til med noe som garantert blir en av de beste norske tegneserieutgivelsene i 2004.

Kometen Inga Sætre er ute med sitt andre album om Møkkajentene.

Siden albumdebuten i forfjor har de navnløse blyantkvinnene også dukket opp blant annet på Veggavisen og i Aftenposten. Tegneserier har, som verdenslitteraturen for øvrig, en del eksponenter for sjangeren «kjønnet sutring». Jenteserier er intet unntak, og har ofte en tendens til å dunste av trøstespising, trøsteshopping, menstruasjon og annen lede. Ved første møte (mens jeg sto og tisset, lesende en veggavis) trodde jeg Inga Sætres Møkkajentene kunne avskrives som en av disse. Så feil kan man ta.

Sætre makter å behandle de ovennevnte og andre temaer under paraplyen «følelser og sånn» med sårhet og vidd. Hun har den nødvendige distansen og det skjeve blikket som gjør at serien ikke blir en innsats i øvelsen Å velte seg i selvmedlidenhet. Møkkajentene er glupere enn Nemi og varmere enn Haaland. Tegningene er tilsynelatende barnslig enkle, men i virkeligheten fungerer både komposisjoner og ansiktsuttrykk som en effektiv og gjennomtenkt del av serien. Den naive, litt Hiorthøy–aktige streken står godt til de hverdagslige episodene Sætre skildrer. Noen er småmorsomme, noen er underfundige og noen er rett og slett gripende, selv for en som kan stå og tisse.