William Hut åpner sitt andre soloalbum med sangen «King Of», som er så god–trist at den klyper fra innsiden av huden. Deretter kommer den ene bra melodien etter den andre, med alt fra fiolin og cello til harmonika og banjo. Sangene flyter først litt rundt uten at man helt kan få tak i dem, men etter noen gjennomlyttinger blomstrer de som små forelskelses–sommerfugler i magen.

Den tidligere vokalisten i Poor Rich Ones føyer seg pent inn i en stadig lengre rekke av talentfulle, å–så–dypsindige gitargutter, der han tenderer mot Tom McRae, Magnet, Thomas Dybdahl og den like. Det finnes kanskje mange av dem, men det blir ikke nødvendigvis dårlig av den grunn, og Hut skiller seg ut med en fantastisk stemme av både mykt sommerregn og kjølig ensomhet samtidig.

Tekstmessig er plata noe diffus. Jeg vet ikke helt om han er veldig intern eller om det ligger en dypere mening bak linjer som «kiss my flag / roses on the table / paint ball on the floor», men Hut vrir seg i alle fall elegant unna de åpenbare klisjeene som ofte følger med liknende musikk.

Jeg lurte litt på om jeg bare liker Versus The End of Fashion Park fordi dette er sånn musikk som alle liker, slik alle liker lukta av nybakt brød. Men jeg liker den faktisk på ordentlig, for hele plata er jo genuint vakker.