Improvisasjon innebærer at et musikkstykke kun kan spilles én gang. Etter at det er fremført, er øyeblikket ugjenkallelig forbi. Merriwinkle konserverer 13 slike øyeblikk. Sten lager til daglig rare lyder sammen med Supersilent. Både Wallumrød og Endresen gir ellers ut plater på ECM. Der opererer Endresen som en forholdsvis tradisjonell jazzsangerinne.

På denne plata synger Endresen improvisert, ordløst, stemmeutforskende. Tenk frijazz–saksofonkakling med stemmen som instrument. Om du får utbytte av å lytte til Merriwinkle, avhenger i stor grad av om du liker Endresens stemmeklang. Kroppslig og ganske så lik lyder fra hverdagslivet ligger den midt oppå et underlag av mer abstrakte elektroniske lyder. Når fonem–mitraljøsen Endresen spytter ut lyder som høres åndssvake ut, så tenker jeg på åndssvakhet; assosiasjonene styres lett av stemmen. Så langt, så vel. Når jeg føler meg beklemt, synes en annen at det er morsomt.

Wallumrød og Sten ligger på sin side trygt gjemt bak en vegg av teknologi, og lager elektroniske klanger som hele tiden er fine på overflaten, men som gjerne kunne ha inneholdt mer. (Karamell med toffee inni etterlyses!)

Når semantikken fjernes fra fonemstrømmen slik at stemmen til Endresen avkles, og miksen dytter drøvelen til Endresen opp i trynet på meg, blir lytteropplevelsen veldig intim. Og det er et problem fordi jeg plutselig oppdager at jeg ikke liker Endresens stemme godt nok til å ha den så nær meg. Hun er profesjonell, jeg respekterer henne som sådan, og jeg vil helst ha et profesjonelt forhold til henne. Normalt sett ville jeg bare ha hørt på denne skiva én gang. Etter at skiva var avspilt, ville øyeblikket vært ugjenkallelig forbi.