Sminkedokker med attityd

Unggutta i Silver er skrekkelig søte. De ser ut som Mötley Crüe som 5-åringer, og de spiller søt gitarpunk. Heldigvis spiller de ikke søt punk a la Green Day, men heller søt punk a la Sex Pistols. På

White Diary har de all den energien som skal til og mer. De klarer å spille gitarbasert rock uten å ty til gitarrunking, og å få relativt kompliserte ting til å høres ut som firegreps låter.

Det gis ut alt for få band med ekte God Energi i Norge i dag, men Silver har det som trengs. Så da får heller vokalisten i Silver tilgis for at han noen ganger høres litt mye ut som Johnny Rotten.

Dessverre er ikke dette alt som må tilgis. Det sies at Silver ville vente med å gi ut plate til de hadde mer erfaring og kunne gjøre det på egne termer, etter å ha «vunnet» by:Larm i 2001. Det er en veldig god idé, og den nevnte Energien kommer nok fra de tre årene de har tilbrakt med å turnere i Tyskland og med Turboneger, men... her kommer men\'et.

Det går ikke an å la det norske folk vente i tre år på en plate, lansere med brask og bram og intervjuer på TV Norge, og så er plata på 38 minutter. Gi oss i alle fall noe som kunne mistas for en time. Jeg er klar over at punk-låter skal være korte, men da får man heller lage flere. 38 minutter? Det er rett og slett ikke nok.

Men la for all del ikke den korte tiden (deres eller din) hindre deg fra å gå ut og kjøpe White Diary. Da går du glipp av God Energi fra Norges nye Duracell-kaniner.