Jeg prøver lenge å få tak på stemmen i Markus Midré sin siste diktsamling, men den unndrar seg grep og lurer seg unna når man tror å ha fått tak på den. Dette er en stemme i oppløsning, en stemme på flukt, en stemme som ofte prøver å komme tilbake – kunne man kanskje si hjem? – til «markus midré». Allikevel finner jeg en uventet følelse av harmoni i denne flyktigheten.

Omtrent halvveis i samlingen finner man et uventet bilde: «jeg kan bare ett språk, og bærer det med meg som en sykdom i huden, et språk som stikker og klør.». Kanskje er det nettopp dette jeg savner i denne boken. Stemmen gjøres ikke usikker gjennom en kamp med språket, for språket er skremmende enkelt og konformt. Usikkerheten oppstår fordi diktene eksplisitt påpeker en usikkerhet. Dersom språket virkelig skal oppfattes som vanskelig og ubehagelig, hvorfor kjemper ikke Midré mer, hvorfor klorer han ikke tilbake, i stedet for å bevege seg i et ufarlig og oppbrukt terreng av bilder og standardfraseringer?

Midré nevner mot slutten et perfekt dikt, som «hvis du leste det skulle du aldri bli den samme / [..] / en jente skulle tagge det med rød tusj på en vegg / ved regjeringskvartalet». Dersom det er dette diktet som er målet, har Midré bommet. Dersom han derimot har ønsket å skrive en forholdsvis stille og forsiktig bok, har han lykkes.