Endelig er Robert Downey Jr. ute av fengsel og inne på sykehuset der han hører hjemme. Han spiller noir–forfatter Don Dark i filmen Den syngende detektiven basert på en tv–serie fra midten av 80 tallet ved samme navn. I tillegg spiller Downey også tittelkarakteren, en kreasjon i Darks hode.

Hvis man på lik linje med denne anmelderen ikke har sett serien eller kjenner til historien om den hudsykdomsbefengte forfatteren og hans hallusinasjoner fra sykehussengen, vil filmen nok være litt vanskelig å komme inn i.

Tv–serien er skrevet av Dennis Potter, og filmen er basert på et screenplay som Potter selv skrev før han døde i 1994. Hjernen går i spinn over mulighetene til meta her. Dette er en film basert på et sceenplay basert på en tv–serie om en forfatter som hallusinerer historien om en roman og at noen vil stjele screenplay\'et han har skrevet basert på romanen han har skrevet basert på sin vonde barndom og morens mord. Og det er ganske snedig gjort også. Skurkene fra barndommen blir skurkene i boken blir skurkene i virkeligheten (i filmen), før de rømmer fra sykehuset og ut i ørkenen hvor Dark bodde da han var liten.

Jeg mistenker at det er meningen at det skal være umulig å følge med i hvilke plot som hører til hvor. Vi blir trukket inn i Darks psykose og til slutt er det ingen, verken vi eller han, som helt vet hva som er virkelig eller ikke. Likevel kunne nok plot\'et vært gjort mindre forvirrende i begynnelsen. Man er nødt til å være ganske tålmodig den første halvtimen før man helt skjønner hva det er Gordon (og Potter) vil frem til.

Men når man først tar det, så er det en morsom film. Ingen stor film, men verdt billettprisen.