I Dagbladet 3. oktober deler Moonfog–sjef og Satyricon–frontmann Sigurd Wongraven sin bekymring over rekrutteringen i norsk svartmetall med leserne. Og skal vi tro presseskrivet, er Disiplin hans tiltak for å hjelpe på situasjonen. Der fortelles historien om det unge demobandet som med læremester Wongravens veiledning utvikler seg til å bli modne platedebutanter.

Resultatet er en helhet som med et utpreget middels tempo blir seig og svart som tjære. Leter man etter tegn på Wongravens påvirkning, trenger man ikke å gå lenger enn til gitarriffene. I tillegg er produksjonen sparsom, synthen fraværende, vokalen morsk og referansene riktige: Celtic Frost, Darkthrone og Slayer. Fra et grimhetspuristisk perspektiv påfallende politisk korrekt. Men andre aspekter ved Disiplin er fra et gjengs ståsted heller politisk ukorrekte: Marsjerende støvler, pseudonymer som General K. og Krig, og et omslag med en arisk utseende flaggbærer er blant dem.

Det er lang tradisjon innen de ekstreme metallsjangrene å hente inspirasjon fra død og fordervelse. Omgås man med død og fordervelse av det politisk brune slaget, stilles det uhyrlige krav til kunstnerens provokatørbevissthet. I den tidligere nevnte Dagbladartikkelen forteller Wongraven om hvordan Darkthrone i 1994 skrev «Norsk Arisk Black Metal» på coveret til Transylvanian Hunger uten å forstå effekten av det. På samme måte gir Disiplin et inntrykk av å være innesnødde når de kløner rundt med naziestetikk.

Når Disiplin presenteres som Wongravens disipler, og gjennom musikken gir et inntrykk av servilitet overfor sin fører, er det ikke annet å gjøre enn å be om væpna revolusjon og all makt til folket.