Diagnose: 24 år

10. desember mottar John M. Coetzee Nobels litteraturpris. I den forbindelse dukker de nok opp igjen, boktårnene. Og i løpet av måneden står du kanskje foran et bokhandelbord med en slik stabel bøker, dekorert med plakater som sier «Nobelprisen 2003», og du lurer: Er den no bra da? Svaret er ja. Men du er advart: Å lese årets nobelprisvinner er som å synke langsomt ned i myra.

Alt er kjipt i denne boka. Hovedpersonen, John, «er i ferd med å bevise noe, at hvert menneske er en øy og at man kan klare seg uten foreldre». Han reiser fra sin overbeskyttende boermamma til Johannesburg, videre til London. Målet er å bli poet, men han blir dataprogrammerer i IBM. John drømmer om kunstnerfellesskapet, men det sosiale livet hans begrenser seg til sjakk med kontorrottekollegene og en del dårlig sex.

Ungdom er nok en variant i den kvart selvbiografiske sjangeren «portrett av kunstneren som ung mann». Men John har mindre sjarm enn John Fantes Arturo Bandini eller Agnar Mykles Ask Burlefot. Han er mindre djerv, mer tafatt, kaldere og derfor er han vanskeligere å like.

Lesprossen suger, men den suger bra. Diagnosen er «ungdom»: Du er 24 år og har malt deg inn i et hjørne, eneste vei ut derfra er å gå gjennom veggen, knuse taket, bli voksen.