Når man snakker om en gruppe mennesker som fremfører musikk av nålevende komponister, bruker man vanligvis betegnelsen samtidsensemble. Poing er på sin side mer et plingplong–band. Med et band følger det som oftest en image, og imagen til Poing er at de er norsk samtidsmusikks mest villstyrige innovatører.

Saksofonist Rolf Erik Nystrøm, bassist Håkon Thelin og akkordeonist Frode Haltli er sabla flinke til å spille, og de fem unge norske komponistene hvis musikk de framfører er ørenhørlig både klang–, tekstur– og materialbevisste. Det er spennende å høre hvor forskjellig de fem makter å få det samme bandet til å klinge; for eksempel styrer Eivind Buene bandet inn i et tettvokst jazzland, mens Knut–Olaf Sunde trekker skrapende og sykelige langstrakte klanger ut av trioen.

Skiva har fått tittelen Giants of jazz. Hvis man vil forklare hva som forhindrer denne musikken fra å være bare jazz, men lar den stå med begge beina solid planta i grenselandet mellom jazz og samtidsmusikk, kan man bruke det improviserte stykket «Fisk i kjerka». Med sine rytmisk–repetitive og saksofonkaklende trekk demonstrerer det avstanden til de kontrollerte og rasjonelle forhåndskomponerte samtidsmusikkverkene.

Men et viktig spørsmål gjenstår å besvare: Lever Poing opp til imaget sitt? Tja. De gjør i hvertfall det live, men det blir vel bittelittegranne slapt på plate.