Erik er hovedpersonen i Ondskapen. I første scene piskes han av sin psykopatstefar. I andre scene knuser han ansiktet til en medelev i skolegården, og utvises fra skolen. I tredje scene selger Eriks mor sitt arvegods for å sende gutten på kostskole, et siste desperat forsøk på å sette den skoleflinke, men akk så opposisjonelle gutten på rett spor. I fjerde scene blir Erik vist rundt på skolen av den blærete elevrådslederen, og raskt introdusert til skolens rigide rangordninger. Så begynner filmen for alvor.

Eriks siste sjanse. Blir han utvist her, er det kroken på døra. Har du noe som helst kjennskap til vestlig fortellerhistorie de siste hundre årene, bør du ha god peiling på hvordan dette vil utvikle seg.

Litt forutsigbart er det altså, men det er svært godt fortalt. Det er så flinkt, scenografi, foto og manusoppbygging er bortimot perfekt, og alt er glattpolert, gjennomarbeidet og estetisk tilfredsstillende. Ondskapen er en svensk suksess, og bør bli det i Norge også. Den er kontroversiell nok til at det ikke blir kjedelig, mainstream nok til å glede et stort publikum, og så teknisk formfullendt at bare det er verdt billettpengene.

Noen vil nok si at den blir så glatt at den kan virke litt steril, men det handler om å justere sine forventninger. Forvent et klassisk kostskoledrama om ungdom, venner, kjærlighet og antiautoritet, med et snev av moderne voldsestetikk som eneste filmatiske nikk til nåtiden.