«Jeg kan jo bare snakke for meg selv», sier hovedpersonen i Niels Fredrik Dahls nye roman. Og han kan virkelig snakke for seg selv, denne tv–produsenten som tenker tilbake på forrige sommer. Som få andre kan han formidle hvordan han opplever avstanden mellom seg selv og sin Siri, mellom det de hadde og det de ser ut til å miste idet forholdet møter veggen.

En mannlig forteller med hund, med en uforklarlig kvinne, bosatt utenfor allfarvei, et dødsfall ved sjøen, ingen baron, men en Krohn... hørte vi noen si Pan? Joa, Dahl kan nok sin Hamsun, men han legger seg samtidig på ærbødig avstand. Faktum er at han står godt på egne bein. Hovedpersonen i I fjor sommer er fortvilet, men han er ingen desperado som Løitnant Glahn. Siri er et mysterium, men hun er ikke ustø som Edvarda. Bikkja Ragg er mer et litterært støttehjul enn hund. Likevel, teksten styres av den samme fortvilte irrasjonaliteten og utemmede sjalusien som gjennomsyrer Pan, og også Dahls mannlige hovedperson har det med å gripe til språkløse utbrudd når han ikke klarer å kommunisere med den han elsker.

Man kjenner igjen Dahls teknikk: De avgjørende detaljene blir nevnt som nettopp detaljer. Gjenstander og steder lades med betydning, en betydning som gjerne vrenges i løpet av teksten. Språket lever parallelt med innholdet. Det kliner seg innpå Siris erotiske fantasier og det er kjølig betraktende når fortelleren beskriver sin metode for luking av ugress.

Dahl vant i fjor Brageprisen for boka På vei til en venn. I fjor sommer er en bedre bok.