Robert Rodriguez lager eventyr, både for voksne og for barn, og frem til nå har han vært riktig så flink til akkurat det. Selv om ingen av de to foregående filmene i Mexico/western–trilogien hans var spesielt nyskapende, hadde både El Mariachi og Desperado en noenlunde sammenhengende historie (om enn den samme historien), og ikke minst bøtter med sjarm. Nå har Rodriguez tydeligvis fått bøtter med penger.

Rodriguez har etter sigende forsøkt å lage Den gode, den onde og den grusomme, men Once upon a time in Mexico er i stedet blitt Den gode, den litt gode som drikker for mye, den nesten gode som liker penger, den grusomme med et hjerte av gull når han møter barn, den onde og teite... et al ad infinitum.

Det er altfor mange karakterer i Once upon a time in Mexico, de er dårlig skrevet, og skuespillerne kommer ikke til sin rett. Jeg kom ut av kinoen med inntrykk av at Willem Defoe snakker skikkelig dårlig spansk, Mickey Rourke er blitt ordentlig gammal, Johnny Depp er en uinteressert dust, og Banderas, den store spanske førsteelskeren, er en kvapsete, overromantisk og litt innpåsliten tulling. Vi vet at alle disse er interessante mannfolk, og en del av dem er faktisk også gode skuespillere. Altså må det være manus det er noe galt med. Rodriguez burde brukt litt mindre tid på å finne på fancy måter å sprenge ting i lufta på, og heller litt mer tid på skrivinga.

Det burde ikke være lov å ha med både Antonio Banderas og Johnny Depp i en film med skyting, støv, svarte klær og sensuell gitarmusikk, og klare å robbe dem begge for all tiltrekningskraft. Se heller Desperado. Samme eksplosjonene, bedre historie, og en yngre Banderas.