Blindern–brødrene Mohr & co kunne helt klart blitt med som soundtrack på feelgood–bølgen som ruller over norsk film for øyeblikket. Det er noe med de norske tekstene som får meg til å tenke på de gode gamle Jannicke–kassettene jeg hørte på mens alle jentene fortsatt hadde hestehalen i en diger strikk like overfor venstre øre. Vanligvis ville akkurat det vært nok til å holde seg langt unna.

Men det er et eller annet med Mohr, man blir glad av denne musikken. Stemningen i sangene er en smule naiv–super, med fengende gla\'gitar–melodier man gjerne skulle sittet bakpå sykkelen til barndomskjæresten til, mens man slikket i seg en kroneis og gledet seg til sol og saltvann.

Med sitt tredje album leverer Mohr søt, nostalgisk vise–poprock av slaget folk har kalt post–DeLillos. Lettelsen er stor når et norsk band viser intelligens nok til å redde seg fra avgrunnen ved å ikke stirre narsissus–aktig hardt ned i mørket med imaginært dybdesyn. Så Mohr spiller kanskje ikke revolusjonerende eller spesielt provoserende musikk, men plata er utrolig koselig for det. Man kan til og med komme til å ønske seg tilbake til de pastellfargede 80–årene.