FOTO: Camilla Tully

Kari er vertinne i nattradioen og improviserer falske hilsener sånn at hun kan spille Joni Mitchell og The La\'s. Roar er lærer og tror han muligens har vært for Jan Kjærstad–aktig i sitt forhold til damer. Hver for seg suser de to rundt omkring i Trondheim og vikler seg inn og ut av ulike affærer. Vil de finne sammen? De er jo som skapt for hverandre!

Skaperen heter Kjetil A. Brottveit, og Nattradioen er hans debutroman. Om den kan man si at den spreller av fortellerglede og humor, men at den utvilsomt hadde tjent på å være 50 sider kortere. Det karakterene prater om har en tendens til å være ganske uinteressant. Brottveit bruker et metagrep som er gjort med tydelig kjærlighet til karakterene, men som til tider virker noe påklistret. Hvis man har hatt en dårlig dag kan man også finne på å kritisere Brottveit for hans åpenbart maskuline blikk på de kvinnelige karakterene.

Men Nattradioen er en bok som vanskelig lar seg kombinere med dårlige dager. Den er rett og slett for god til det. For er ikke det maskuline blikket en anelse ironisk? Og så settingen da, adventstid i Trondheim, de stadige musikk–referansene, den klønete kjærligheten styrt av en skjebne med stødig hånd – det er vel egentlig bare å gi seg over. Dette er det nærmeste man kommer et intellektuelt–romantisk designerdop. Og visst blir man rusa.

Nattradioen er en jordnær og ord–nær Buddy. Den gode følelsen, feelgood–effekten, gjør at man lett ignorerer eventuelle svakheter. Vær obs på at boka på samme måte som filmen kan gi deg en følelse av spenst som sjelden stemmer overens med virkelighetens tyngdekraft. Men uansett om du skulle lande i noens armer eller gå på trynet: hopp da vel.