Det har vært utrolig mye Morten Abel i media i det siste. Intimkonserter og pelsstøvletter gir spalteplass, men den nye plata kunne blitt en temmelig meningsløs utgivelse på grunn av sanger som den pinlig banale «Mr. Innocent» og den idiotiske – dog, det er synd å si det, fengende – «The Birmingham Ho». Tidvis blir det for mye dilldall og krimskrams for å dekke over enkelte mangelfulle melodier.

Men Morten er flink gutt og redder seg inn med nydelige kosesanger som Dawson\'s Creek–aktige «Winterland» og heliumsgospelen «I\'ll be good» – sanger å føle seg småforelska og lodden som en liten bamse til. Kvinnelige innspill fra blant annet Trinity og Sissy Wish gir også velgjørende avbrekk fra Mortens litt for særegne variasjon av språket vi til vanlig kjenner som engelsk. Variasjonen er det i alle fall ingenting å si på, Morten er en luring i sin kameleonske drakt, der han smyger seg mellom alle mulige kategorier og stereotyper mens han tvinner inn alt fra reggae og hip hop til country og gospel i en solid pop–vev.

Tittelen på plata, Being everything, knowing nothing, oppsummerer egentlig det hele ganske godt; denne musikalske allværsjakken kunne smøget seg inn både på vor– og nachspielet (type «you don\'t have to be gay»–allsang først og koselig gitarpop etterpå), men det er ikke sikkert alle festdeltakerne spurter i vei til Platekompaniet for å kjøpe plata lørdag morgen likevel.