Argentinsk svart/hvitt–film om halvkriminelle lesber? Jommen sa jeg smør.

Marcia jobber på undertøysbutikk, kjeder seg, ser på tv, kjeder seg, trener aerobic, kjeder seg, kjeder seg, kjeder seg, kjeder seg. I løpet av filmen skal hun oppleve to ting helt plutselig. Det første er å rives ut av rutinen av de to guttejentene Mao og Lenin, som helt uforklarlig har fattet interesse for henne. Mao hevder likegodt å være hodestups forelsket. I samtalen som følger kommer det fram at Marcia ikke føler seg spesielt lesbisk, men dét er ikke en unnskyldning som holder der i gården. Den kjærlighet som ikke kan forklares, kan som regel bevises, noe Mao og Lenin vet bedre enn de fleste. De er unge, de har vinden i sitt hår, de kidnapper Marcia og vet hvor veien går: ut mot havet.

Helt plutselig gjør få forsøk på å forklare hvorfor Mao og Lenin handler som de gjør. Den forklarer i det hele tatt veldig lite. Det er ikke å si at den ikke kommuniserer. Med behersket veksling mellom musikk og diegetiske lydbilder, intelligent kryssklipping i stilsikre, om enn grovskårne, scener og uanstrengt bruk av nærbilder som til sammen portretterer så vel kantete lesber som fjasete tanter på en troverdig måte, formidler Helt plutselig den evige sannhet om kåthet ved første blikk, kjærlighet ved andre.

Mer slimål enn Åmål, mer søstera di enn mora di og mer artsy enn fartsy. Regissør Diego Lermans langfilmsdebut er en nybølgeaktig blanding av roadmovie og kammerspill, som både sprer vingene bredt og klarer å holde seg samlet nok til at den oppleves som en meningsfull helhet.