Åsne Seierstad får formidlet det direktesendingene, avisartiklene og studioekspertene aldri greide å gni inn: Følelsen av at dette var en krig at den var (helt, helt) virkelig.

Derfor klarer Seierstad, trass i konkurranse både fra kolleger og sine egne reportasjer mens krigen sto på, å fortelle noe nytt i bokform et halvt år etter.

Vi møter Åsne som forsøker å få kontakt med irakere før krigen bryter ut. De fleste gjemmer seg bak propagandafraser fra stats–tv, og 48 000 kronerspørsmålet «Hva vil irakerne egentlig?» forblir ubesvart. Men leseren får vite hva som ligger rundt tv–innslagene og artiklene: Bestikkelser, et informasjonsministerium med stram regi og streng sensur, tolker som spionerer og en befolkning som ikke tør snakke fritt, men iblant hviske.

Om Seierstad snublet i noen klisjeer i Kabul, har hun festet grepet på skrivinga i Bagdad. Pulsen øker ettersom krigen kommer nærmere. Åsne kastes ut av landet og forsøker å snike seg inn som menneskelig skjold. Rekker tilbake like før angrepet. Da kommer tvilen. Vil jeg være her? Bursdagsfeiring på pressehotellet Palestine mens bombene lyser opp natta. 20–timersdager, møter med sivile der rakettene traff, sykehus, likhus. Her er det mye Åsne og kollegene og mindre irakere. Ved å fortelle om sin egen frykt, lykkes hun likevel i å formidle følelsen av å være i en krig du ikke kan skru av. I siste del, «Etter», begynner endelig irakerne å snakke. Møtet mellom Åsnes tolk og en amerikansk guide i Saddams gamle palass er sterke saker.

Verdt å lese før neste krig? Definitivt, dette er så langt inn i kampsonen som du kan komme fra sofakroken.