Det er vanskelig å lage gladlåter. Trist kan mange være, men kun de færreste kan tonesette sin glede uten at det blir banalt. Køntri er ofte banalt i seg selv, og skal man lage glad køntrimusikk, da skal man dævenmeg være god.

Tumbleweeds andre langspiller er ganske glad. Likeglad, i alle fall. Køntri og rock, sier de selv. Jeg vil nå si mer pop enn rock. Mer pop enn køntri også, for så vidt. Uansett, jeg vil så gjerne like dette bandet! Bare tenk deg selv hvor stort dette kunne vært: folkelige køntrilåter, skrevet og fremført av våre egne kugutter fra prærien på jæren. Jærien, ikke sant?

Men, hekkan heller, det går bare ikke. Det er noe med distriktssmaken som sitter i hver eneste låt, selv om bandet aldri så mye sikter mot storhet. Rullebuskene kan rulle og rulle, men de kommer seg aldri vekk fra lyden av flinke folk som spiller opp til dans på lokalet. Vokalens daffe diksjon og stumpe lyrikk («Life is hard, but not that hard – just gotta learn how to live») tar til tider helt knekken på det som i utgangspunktet er gode melodier. På det verste er det som å høre «Tre små kinesere» med bare «æ».

Ekte køntrilåter handler om å spytte ut det støvet som virvles opp når man beveger seg utenfor allfarvei. Å gjøre dette bra krever både talent og mot. Tumbleweed har talentet, men feiger dessverre ut.