Ryan Adams er popmusikkens Tarantino. Plate opp og plate ned fyller han med musikalske referanser, parafraser og regelrette rip–offs som ved flere anledninger har drevet kritikere til spontanorgasmer. For det er en nytelse å innlemmes i klubben av mennesker som tar hintet. Denne uka kommer han med to plater på en gang. Bob Dylan er borte og munnspillet kastet. På Rock N Roll skal Adams rocke hardere enn The Strokes, samtidig som han prøver å være The Smiths. Med den lange ep–en Love is Hell, pt. 1 skal han tilfredsstille gamle fans som krever en større dose melankoli og tristesse, ved å emulere Radiohead og gjøre cover av Oasis. Kan dette gå bra?

Rock N Roll er en kompetent plate, men ikke et mesterverk. Den underliggende sårbarheten gir seg utslag i vakre, forvirrete øyeblikk, men forsøkene på reinspikka rock tar ikke av i den grad man bør kreve av en artist med Adams\' genistempel. Det blir for stuerent og for glatt, rett og slett. Et viktig kriterium for god rock at den fyller lytteren med en utøylelig lyst til å skalle ned tilfeldige forbipasserende eller gripe tak i nærmeste attråverdige menneske og brøle «Kvinne (evt. mann), jeg vil ha deg her og nå!» Så god er ikke rocken på Rock N Roll.

Love is Hell, pt. 1 inneholder eldre, mørkere materiale, som i utgangspunktet ble holdt tilbake fordi det var for dystert. Målestokken for suksess bør dermed være evnen til å frembringe en bittersøt klump i halsen og et skjelvende ønske om å ringe gamle flammer. Og det fungerer.