Av og til må man som anmelder vurdere arbeidsmetodene sine. For eksempel når man allerede etter fire takter nærer en oppriktig forakt for den sjangeren anmeldelsesobjektet tilhører. Osloenserne Mathisen og Jøgge kaller selv musikken på debutskiva si elektrodisko, en stilart som grenser mot både funk, house og 80–tallsretro.

Undertegnedes vanlige anmeldelsesmetode, «Å sette seg ned med hodetelefoner og lytte intenst», funker ikke her. Dette er ikke musikk å lytte til, det er vorschpielmuschikk – musikk å snøvle til. Derfor oppsøkte undertegnede et vorspiel på Sogn studentby hvor fem personer var til stede, to gutter og tre jenter i alderen 20 til 23 år.

Fire av de fem deltagerne i testpanelet syntes at musikken fungerte helt ålreit å drekka til. Ingen av dem ville vurdere å kjøpe plata i butikken, men to oppga at de nesten helt sikkert ville prøve å laste skiva ned fra Internett. Alle lyktes i å danse til minst én av låtene, men ingen lot seg inspirere til å kline med noen av de andre i panelet. Undertegnede avstår fra å trekke noen konklusjon om hvorvidt dette skyldes mangler ved Mathisen og Jøgges komposisjonsferdigheter eller for lavt alkoholinntak hos testpersonene.