Det er et snodig prosjekt debutanten Julian Berntzen har begitt seg ut på. Søte sanger med naive tekster og piano tar deg tilbake til da Beach Boys passet inn i Hawaiiskjortene, og Beatles var på sitt største. En slags kammerpop – eventyropplesning på hybelen til Sondre Lerche med iSgt. Pepper sprakende på evig repeat fra platespilleren.

22 åringen øser ut med barokkinstrumenter, country fioliner og piano i et slags marionettespill hvor han drar i nesten alle trådene selv og spiller alt bortsett fra bass og trommer på platen. Et musikalsk eventyr, men med en litt for lang happy ending. For midt opp i alle temaene og stilblandingene blir det vanskelig å feste seg ved de enkelte elementene. Kanskje er det nettopp det helhetskonseptet Berntzen vil oppnå, men så fall skjer det på bekostning av sangenes identitet. Sanger som hver for seg har potensiale til å bli glitrende poplåter, rockeoperaer eller melankolske ballader. Bare de kunne fått færre strenger å spille alene på.