Ari Behn skriver ikke stor litteratur, men til mannens forsvar er det slett ikke sikkert det er det han prøver på heller. Problemet hans er ikke manglende skriveferdigheter. Bakgård er lettlest og fort lest. Den er rett og slett popkultur, men som mye popkultur er den også fort glemt.

Boken er dessverre også full av floskler som lett kunne vært luket bort og som selv til popkultur å være blir litt mye. Bugnende gresskanter og bugnende åssider, sterke oransjefarger og rolig koboltblå er lett å bli kvitt, og det kan også diskuteres om det er Behns oppgave. Kolon burde nok prøvd litt hardere å glemme at forfatteren er gift med prinsessa og gjort jobben sin slik at han kunne vunnet halve kongeriket.

Temamessig derimot burde nok Behn selv ha arbeidet litt hardere. Her slår han inn åpne dører. Han tilfører ingenting nytt verken når det gjelder Europas forhold til Afrika eller homoseksualitet. Karakterene er svake, endimensjonale og ikke til å tro på. Spesielt bipersonene er svært skisseaktig tegnet, og på grensen til å være stereotyper.

Jeg har all tiltro til at Behn er interessert i å skrive gode bøker, og forhåpentligvis kommer han etter hvert også til å gjøre det. Så får vi heller godta at han nå, som sin hovedperson, er langt mer uferdig enn godt er.