Miroslav Vitous er et ukjent navn for mange, men siden den tsjekkiske bassisten ankom USA i 1967 – og blant annet var med på å stifte Weather Report – har han spilt med de fleste av beste. Universal Syncopations er sånn cirka hans ellevte skive på ECM, og med Jan Garbarek, Chick Corea, John McLaughlin og Jack DeJohnette som medmusikanter er stjernefaktoren og forventningene omtrent like høye. Sistnevnte blir på et vis innfridd; det er hyggelig å høre at Garbarek legger world music og crossover litt på hylla (med noe godvilje går tankene nesten tilbake til de glade 1970–åra), det er alltid en fryd å høre trommespillet til DeJohnette, og som ECM–produksjoner flest er det hele både lekkert og smekkert.

Jeg klarer likevel ikke å fri meg fra at dette bandet høres (ut)datert ut; stjernene bringer lite nytt til torgs. Nå er det selvfølgelig vanskelig å vite hvor mye tid de faktisk har tilbrakt i studio samtidig, men det er lite sprut her, lite hørbar synergieffekt av den enorme erfaringen dette bandet faktisk besitter. Låtmaterialet, som i all hovedsak er Vitous verk, blir også for jevnt og ufarlig, med få dynamiske utslag i noen retning. Dette er først og fremst en plate for det som i VG–vokabularet heter «jazzelskere», eller rødvinsslurpende peiskosere med artium fra slutten av 1960–tallet. Folk med yngre og friskere ører bør investere i andre og dristigere skiver enn denne.