I det øyeblikket Uma Thurman blir skutt i hodet av Bill vet du nøyaktig hva som skal skje de neste to timene. Du vet at hun skal ligge i koma i en viss tid, hun skal våkne, ruste seg opp, og drepe én etter én av Bills mektige og eksotiske undersåtter. Du vet at Tarantino vil fore deg med stilistiske tyveri fra filmhistorien, skjønt han stjeler egentlig ikke, han arver. For han er den populærkulturelle filmhistoriens ektefødte og mest renrasede barn, som nekter å gå ut i virkeligheten og få dritt under neglene på jakt etter historier og inspirasjon. Universet han skaper er utelukkende satt sammen av fragmenter av tidligere verdener skapt på filmlerretet, filtrert gjennom hans fingerspitzgefühl for hva populærkulturell kommunikasjon går ut på.

Du vet allerede ved dette skuddet at du vil bruke hele siste halvdel av kveldens forestilling på å håpe på at den ikke vil ende snart. At ikke President Harvey Weinstein i Miramax skal snappe samuraisverdet ut av hånden til Thurman og kutte av filmrullen for å dele filmen i to, og dermed doble inntektene til en film som har sprengt både budsjett og tidsramme.

Så hvorfor se denne filmen i det hele tatt? Fordi Tarantino fortsatt har det. Alt fra Thurmans trange gule lærtrikot til de spektakulært vakre voldsballettene og den velvalgte filmmusikken sitter som et skudd. Hver bit han bruker av filmarven er forvaltet så den gir en klekkelig avkastning. Forutsigbarheten kommer han i tillegg til livs ved å gjøre små vrier – et uventet tidssprang, en humoristisk ventil, et overraskende stilskifte.

Dette er uten tvil noe av den mest kunstferdig destillerte underholdning som er å få tak i om dagen. Pass bare på å være forberedt på skuffelse og irritasjon idet filmen slutter.